Mange tenker kanskje ikke på Dobermann som det typiske kjæledyret. Dette kan skyldes personlige erfaringer eller at man er så vant til å se denne hunderasen som knurrende vakthunder på film. Dette har forsåvidt vært riktig, og var hovedårsaken til at rasen ble krysset frem. Imidlertid har videreutvikling av rasen de siste 20-30 årene ført til at den også er bedre egnet som familiehund.
Dobermann er en tysk hunderase som ble skapt i dagens Thüringen på 1860-tallet. Mannen som avlet frem rasen var Karl Friedrich Louis Dobermann. Han arbeidet som skatteinnkrever. Det var ingen ufarlig arbeidsoppgave på den tiden. Han måtte ofte bevege seg gjennom områder som var infisert av banditter og røvere. For å beskytte seg selv da han var på arbeid begynte han arbeidet med å krysse frem en rase som etter hans mening ville være den perfekte kombinasjonen av styrke, lojalitet, intelligens og villskap. Han vist frem rasen for første gang på et hundemarked i 1863. Opprinnelig var den en krysning av tysk pinscher, vorstehhund og weimaraner. Senere er andre raser også krysset inn.
Etter hans død i 1894 ble rasen videreutviklet av andre frem til det den er i dag. Av tyskerne fikk rasen til ære for Dobermann, navnet Dobermann-Pinscher. Rasen ble anerkjent som sådan første gang i 1895. Et halvt århundre senere droppet man Pinscher med den begrunnelse at det tyske ordet for terrier ikke lenger var hensiktsmessig. Noen år senere gjorde britene det samme.
I dag er Dobermann en muskuløs, kvadratisk og velproporsjonert hund. Hannen kan bli 40 til 45 kg, mens tispene gjerne veier mellom 32 og 35 kg. Dobermann ble altså opprinnelig avlet frem for beskyttelse i farlig landskap, men har også alltid blitt sett på som en ypperlig brukshund. Spesielt som politi- og vakthund. De senere årene er den også blitt mer og mer populær som utstillingshund og som familiehund. Som familehund er den blitt mer populær fordi den har fått et bedre gemytt. Denne egenskapen er bevisst blitt avlet frem siden tidlig 1990-tall.
Fremdeles er det ikke en rase for nybegynnere, men for drevne hundefolk vil den kunne være en god familiehund. Rasen er både energisk, livlig, vaktsom, modig og impulsiv. Samtidig er den også svært lojal og lettlært. I tidligere år ble den selektivt avlet frem for sin aggressive holdning til fremmede. Samtidig er den også i toppsjiktet når det kommer til territorialforsvar. Derfor er den en ypperlig vakthund. Og med mer fokus på bedre gemytt er den også blitt en fin familehund for hundefolk med erfaring.